Hvordan skal dette gå?

Er det èn ting som er sikkert, så er det at jeg er veldig avhengig av tlf min... Sms, ringing, mail, blogg, facebook, endomondo. Ja, tlf min blir brukt til alt jeg "trenger" i hverdagen min. Og sånn er det kanskje for de fleste av oss. 

En annen ting som er helt sikkert er at jeg er veldig distrè... Så når jeg kjøper ny tlf, kjøper jeg også coverflap, sånn at jeg ikke skal skade tlf min. Og så langt har det gått bra. Helt siden min første mobiltlf i 1994, så har jeg ikke skadet tlf min stort. Helt til helgen som var....

Yngste barnebarnet var på overnatting, og vi skulle gå tur med hundene. Barnebarnet trippet så søtt avgårde -bare sånn ei frøken på 2 år kan trippe Jeg tok opp tlf for å filme henne der hun trippet og sang. I det jeg skulle knipse, så dro hundene avgårde og dermed røsket de i båndet som jeg holdt i, tlf føyk ut av hendene og rett ned på den gruslagte vegen. Coveret var jo åpent siden jeg skulle filme, og dermed var tlf en saga blott...


Èn ting er at jeg ikke kan ta selfier (det klarer jeg meg godt uten), og at det er vanskelig å lese på tlf, en helt annen ting er at jeg ikke hører hva som blir sagt når noen ringer... Så tlf er ubrukelig nå. Jeg hadde forsikring og ble møtt av en superhyggelig dame når jeg ringte for å avtale reparasjon. Men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, så må jeg være uten tlf min en ukes tid!! Og hvordan skal det gå??

Det er jeg faktisk veldig spent på. Men samtidig så skal det bli godt å kjenne litt på hvordan det er å være uten tlf. Jeg har lånt en tlf så jeg kan ringe, og bli oppringt, men det er det. 

Så nå må jeg laste alle bilder over til ekstern harddisk, og slette alt annet på tlf, for den hyggelige damen i forsikringsselskapet trodde at jeg kommer til å få en ny tlf. Det gjør at jeg er glad for at jeg har valgt å ha forsikring på tlf våre. De 89,- kr i mnd er jammen en helt grei utgift, i stedet for å måtte bruke 7-8000,- på en ny tlf, sånn uten å ha planlagt det. Og siden jeg ikke er så opptatt av å hele tiden fornøye tlf, så hadde jeg jo planlagt å ha tlf min mye lenger enn de nesten 2 årene jeg har hatt den nå 

Er du avhengig av tlf din? Og har du forsikret den?

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for flere blogginnlegg. På snapchat heter jeg Bompimin. 

Om sannheten skal sies...

I går var det urnenedsettelse av min far. Og i den forbindelse, så hadde jeg en lang biltur, og på deler av den var også min nest eldste datter med meg Det er rart, men på sånne bilturer blir det ofte nære og gode samtaler. På starten av dagen hadde jeg time hos en kvinnelig lege. Og i bilen var det denne timen det dreide seg om... Min datter spurte rett ut hvorfor jeg ikke forteller hvordan ting egentlig er med meg, hvorfor jeg for det meste alltid er positiv, selv på de forferdelig dårlige dagene. Og det er det faktisk ikke noe enkelt svar på. Men for meg så er nok hovedsaken at jeg tror på at det du fokuserer på, det er det du får. Så hvis jeg tar en utfordring på strak arm, løser den og ser det positive i det, så vil jeg gå ut av det, med en god læring. Og vet du hva? Det tror jeg fortsatt, men ikke når det gjelder min egen helse!! Og det toppet seg enda mer i går når det kommer på enda mer. Dvs egentlig kom det ikke på mer i går, jeg satte bare endelig ord på det sammen med den kvinnelige legen.


Èn ting er at jeg nå har diabetes, høyt blodtrykk og høyt kolesterol. Bare dette er jo ganske drøyt helsemessig. Men kan du tenke deg følelsen av å våkne etter 4-5 timers søvn, og kjenne med hele deg at dette er altfor lite. Jeg trenger minst 8 t søvn. Så allerede der starter dagene min nå feil. Dette har jeg ikke tenkt over, for jeg sovner med èn gang jeg legger hodet på puten, og sover som en sten frem til 04, men da er det slutt. Når jeg da skal ut av sengen for å gå på toalettet, så må jeg ta det veldig rolig når jeg setter meg opp fordi jeg er svimmel. Når jeg så skal ut av sengen, så er det som om jeg trår på en kniv som skjærer gjennom foten. Og den smerten blir der resten av dagen. Samtidig starter melkesyren å pumpe gjennom lårene. Og det gjør den hver gang jeg reiser meg opp gjennom hele dagen. Enten jeg reiser meg opp fra sengen, en stol eller ett bussete. Å gå i trapper er en utfordring, og i tillegg er jeg veldig andpusten når jeg kommer til toppen av en trapp. Armene er tunge som bly, og det er ofte jeg ikke en gang klarer å skru opp en bruskork, men må ha hjelp fra en av guttene mine. Jeg mister rett og slett styrken min gradvis. Jeg har en konstant smerte i brystet, som går gjennom og kommer ut i ryggen. 

Hukommelsen er borte. Det jeg ikke har skrevet på en huskeliste, det blir ikke gjort. Når jeg skriver på pc`n bruker jeg lang tid fordi jeg hele tiden bytter om bokstavene, til tross for godt innarbeidet touch. Sosialt sett er jeg nå svært amputert. Så amputert at jeg i går morges lette etter en god unnskyldning for å slippe og dra i min egen fars urnededsettelse. Men selvfølgelig er det ikke mulig å slippe det!! I min datters bryllup forrige helg var jeg, brudens mor, den første som dro hjem. 2230 var jeg helt ferdig. Heldigvis kunne jeg skylde på hundene som var alene hjemme, og jeg måtte lufte de. Dagen etter var jeg i verre form enn den fyllesyke mannen min, til tross for at jeg ikke hadde smakt en dråpe alkohol, og jeg hadde spist det jeg skulle spise i forhold til diabetesen. Jeg ble helt utslitt av å sitte 4 t på en stol!!! 

I jobbsammenheng har dette skapt en stor utfordring for meg. Pga smertene starter jeg hver dag med smertestillende tabletter, og som regel fortsetter jeg det gjennom dagen, så arbeidsdagen går på ett vis. Men hver dag går jeg hjem med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har gjort nok. Smertene er jo med meg hele tiden. Jeg har en fantastisk sjef, som ikke vet hva godt hun kan gjøre for meg. Og er det èn ting jeg er helt klar på, så er det at jeg skal jobbe! Jeg har allerede gått fra 100% stilling, til 75%, men dessverre så ser det ikke ut til å hjelpe. I starten var det jo helt merkbart bedre, men de siste 6 mnd er det blitt ille. Resultatet er at jeg har mange korte sykmeldinger, som jeg får enda mer dårlig samvittighet av. Og jeg er redd for å bli ett irritasjonsmoment på jobben, med klagingen min, og med disse små fraværene mine. Igjen en ond sirkel... Jobben er blitt altoppslukende, og om jeg er på jobb, så betyr det at jeg sitter pal i sofaen med strikketøyet resten av dagen etter endt arbeidsdag.

Men nå går det ikke lenger.. Dette vil jeg ut av. Jeg vil være sterk og frisk. Så nå blir det utredninger for hva som faktisk er galt med meg. Jeg vil LEVE. Jeg vil NYTE. Så må jeg i samarbeid med fastlege og sykehus finne ut av hvordan. Som min nest eldste datter sa i går: slutt å være så jævla positiv og slutt å klistre på deg smilet og si at alt er bra bestandig, for det er det faktisk ikke!!

Mye av grunnen til at jeg ikke har snakket om dette, er fordi jeg har så mye å være takknemlig for! Jeg har en fantastisk ektemann, herlig stor familie, en jobb jeg trives i, og venner jeg setter umåtelig stor pris på. Og derfor skammer jeg meg over å klage om dette... Jeg synes rett og slett det er flaut å ha så mange plager.  Man vil jo så gjerne takle motgang, men nå er det for stort

Dette er også grunnen til mine manglende kommentarer hos andre bloggere, mine manglende svar på sms osv... Jeg glemmer rett og slett å svare...

Nå ønsker jeg deg en fin dag. Her skinner solen og den skal iallefall nytes

 Mona

Oops, I did it again!

Jeg må faktisk bare le av meg selv. Jeg som HER lovte meg selv dyrt og hellig at nå skulle det ikke flere strikkeprosjekter inn i hus, har selvfølgelig gått på en smell igjen... Men det skal sies at 3 av prosjektene i det innlegget er ferdig da Ett annet av prosjektene er blitt til garn igjen...


Jeg har lenge tenkt på (og startet på) en sommercardigan. Og når denne dukket opp på min instagram i går, ja så gikk det som det måtte gå. I matpausen var det rett opp i garnbutikken og fylle på. Og denne er utrolig gøy å strikke! På p nr 5 går det kjempefort

Og selvfølgelig måtte jeg begynne på den i går kveld. Så jeg satt i sofaen med en barnebunad (som jeg strikker 2-3 runder på hver dag), en lyseblå babybody (som skal være ferdig i juni), og denne nye jakken. Og det er vel helt unødvendig å si at i går kveld var det denne jakken som vokste. 2 nøster ble strikket opp på nullkommasvisj. Veldig enkelt mønster, hvor jakken strikkes ovenfra og ned. Er du nysgjerrig så kan du gå inn HER og se mer på den.

I dag har jeg fri fra Dressmann, og så har jeg jobbet litt med Forever. Og nå når alle tre gutta mine føyk ut av huset. Ja da snakker vi strikking og film på meg. Jeg skulle egentlig trent i dag, men med bivirkning av den nye medisinen som går ut på leddsmerter og muskelspenninger, så er det helt på sin plass å droppe trening og heller strikke. Heldig med den, ikke sant?

Hva synes du om kardiganen jeg skal strikke?

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer av mine strikkerier. På snapchat heter jeg Bompimin.

Morgenstund har gull i munn...

Noen dager kommer jeg meg tidlig ut i skogen. Stemningen er magisk, og jeg får virkelig fylt opp batteriene og humøret. Når jeg vandrer i stillheten, med bare fuglesang som musikk, så kjenner jeg ofte på all takknemligheten


Finnes det noe finere enn norsk natur?

Det er godt å kjenne på glede, takknemlighet og lykke når man går i skogen. Frisk luft og en kropp som går dit jeg vil. Til tross for sykdom, så er jeg så heldig at jeg kan jobbe. Det å ha en rutine i hverdagen er helt klart det beste for meg. I går ble mitt eldste barnebarn 10 år. Heldige meg har altså vært mormor i mange år allerede. Det er en stor glede det! Jeg har massevis å være takknemlig for


På denne gåturen var det de gode tingene jeg kjente på. Neste gang kan det være ett problem jeg vil løse. Uansett så finner jeg ro i skogen, og svar, når det er noe jeg må finne ut av. 

Nå er jeg veldig klar for en (for meg) lang dag på Dressmann. Solen skinner og da fyker dagen avgårde der også fordi mange trenger nytt sommertøy. Etter middag blir det noen timer med jobb i Forever. Mye spennende skjer der også.

Gjør du noe for deg selv i blant, som lader opp dine batterier?

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for flere oppdateringer. På snapchat heter jeg Bompimin.

 

Stø kurs fremover...

Den siste tiden har det skjedd så mye at det er vanskelig selv for meg å holde følge. Derfor har dessverre bloggingen blitt nedprioritert. Jeg har heller ikke rukket å lese blogger, ei heller å kommentere. Men når vi i går startet en ny uke, så var det også mye mindre som står på agendaen fremover, og det er jeg utrolig glad for, for det å henge i stroppen fra morgen til kveld er jammen en slitsom greie, som så absolutt ikke skaper den balansen jeg ønsker i livet mitt. 


På fredag var jeg på 3-mnd kontroll for diabetes. Denne gangen hadde jeg tatt utvidede blodprøver. Jeg har jo tidligere fortalt om triglyseridene som er alt for høye (fett i blodet-rundt magen). I september var de på 4,6 og med 12 kg i minus var jeg utrolig spent på resultatet denne gangen. Jeg håpet på ca 4. Så derfor fikk jeg hakeslepp når den faktisk viste 3!! Jeg ble utrolig glad over dette resultatet. Det viser jo at jeg har gjort alt riktig i de 9 mnd som har gått. Hurra for meg!


Imidlertid så viser det seg nå at jeg har fått enda en helsemessig utfordring. Og måtte nå starte på enda en medisin. Denne gangen for høyt kolesterol. Når man legger til det jeg allerede får medisiner mot, diabetes og høyt blodtrykk, så er det nå en stor sannsynlighet for hjerteinfarkt fremover i livet mitt. Dette har jeg vært klar over i hele mitt voksne liv, men allikevel så var det temmelig ubehagelig å se det svart på hvitt. Min mor døde jo av dette bare 3 år eldre enn jeg er nå. 


Heldigvis har jeg en fantastisk fastlege som følger meg opp på beste måte, og jeg skal jo også til utvidet undersøkelse på hjerteklinikken. 

Det er ingen hyggelig nyhet å få. Det at man faktisk har veldig dårlig helse, men jeg prøver å tenke positivt. Spise sunnere, trimme mer og nyte hver dag med familien, og jeg elsker å ha vakre ting rundt meg. Som masse blomster osv... Jeg setter rett og slett mer fokus på andre verdier i livet mitt, og det vil nok bloggen min merkes av også. 

Jeg skal iallfall ikke bruke tiden min på å angre på at jeg ikke tok tak i helsen min på ett tidligere tidspunkt. I dag er ting som de er, og det må jeg forholde meg til. Bl a ved å fortsette min livsstilsendring, for å gå ned de 23 kg som står igjen. Viktige kg fra ett helsemessig ståsted. 

Bildene i innlegget er fra lørdagens magiske bryllup hvor min Carine fikk sin John Arne. Bilder kommer etterhvert.

Nå venter jobb på Dressmann noen timer før det blir kundemøter i Forever. Solen skinner, og det er virkelig sommer! Lag deg en fin tirsdag i dag

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdatering på min livsstilsendring. På snapchat heter jeg Bompimin.

Ett elendig valg! Igjen...

Helt siden pappa døde 17 mai, har jeg levd i ett kaos. Ikke fordi han døde. Det var ventet, men selvfølgelig overraskende når det skjedde, men fordi det har skjedd andre vonde ting i familien. Det blir sagt at en ulykke kommer sjelden alene, og det har vi i disse 4 ukene merket godt. Urnen er nå klar til nedsettelse, og det skal vi gjøre fredag 23, sånn at graven hans er fin til bursdagen hans den 26. juni 


Det er når det butter i livet jeg kjenner hvor mye man må jobbe med en livsstilsendring. De gamle mønstrene popper frem, og unnskyldningene kommer på rekke og rad...Også denne gangen.. 


Ikke èn gang har jeg trent siden 1 juni. Kun gått 2 korte turer på 5 km tilsammen. Og når jeg ikke trener.... Ja da blir spisingen min feil også. Da spiser jeg plutselig mer mat enn jeg trenger, og feil mat, til feil tidspunkt. Blodsukkeret blir ustabilt, og psyken svakere og i ubalanse, og disse valgene tar jeg, til tross for at jeg vet hvor sterk og full av energi jeg er når jeg trener 4 ggr i uken, og spiser riktig mat 4 ggr om dagen... 


Resultatet er en kropp i ubalanse, smerter i ben og hofter. Og stiv ellers i kroppen.. Og på toppen, for kort og dårlig søvn. Hurra for dårlige valg  

I dag våknet jeg kl 0630. Jeg jobbet frem til 0130 i natt, så det ble kun 5 timers søvn. Det er minst 3 timer for lite. Jeg er uggen i hele kroppen. Men fikk nok av denne selvmedlidenhetspytten jeg har vært i den siste tiden. Eller selvmedlidenhet er det ikke, det er mer unnskyldningpølen. Den som sier at nå kan du bare droppe alt som heter sunne valg, for nå er det så mye for deg... Du kan ta igjen det senere når du har kommet deg opp igjen...

Hæ?? Opp igjen?? Hvordan skal jeg komme meg opp igjen når jeg hele tiden velger bort det som er bra for meg? Trøtt, småirritert og nokså uggen ellers, så gjorde jeg husarbeidet på morgenen mens det surret godt i hodet. Til slutt så bare fikk jeg nok av den pølen, fant frem båndet til overlykkelige hunder, fotoapparatet og joggebuksen, og dro til skogs.


Det gikk ikke fort. Heller veldig sakte. Og skogen krydde av glade barneskolebarn som hadde aktivitetsdag, og de ville gjerne hilse på hundene. Det var skrål, skrik og støy overalt, men det merkes jo ikke gjennom fotolinsen. Det er helt fantastisk i skogen nå. Så grønt og frodig, så det var en fryd og være der. For hver meter jeg gikk, så løsnet humøret og viljen til å fortsette på livsstilsendringen kom tilbake. Dette er jo meg! Det å trene i skogen, det å lytte til kroppen. Jeg bare droppet ut litt. Heldigvis har det ikke kommet på kg, men det har jo heller ikke blitt noen borte. Men greit nok, da går jeg videre og fremover nå. Midt i Juni, så er det fremdeles sommer i 3 mnd til, så jeg kan reke mye i skogen fremover....

Nå skal jeg jobbe noen timer, og det blir utfordrende, for jeg er trøtt og sliten, men hver dag kan ikke være en dans på roser heller

Jeg ønsker deg en fin torsdagskveld.

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer på livsstilsendringen min. På snapchat heter jeg Bompimin.

Stressmestring sa du?

I kveld var det siste kursdag, og godt er det. Når jeg vet at dette kurset handlet om å mestre stress, både det indre, og det ytre, så burde jeg kanskje ha kommet lenger enn jeg har gjort når det kommer til stressmestring. Heldigvis fortalte kurslederen, at jeg bare er i startgropen når det gjelder mestring. Her vil det øke på hver eneste dag. Og det merker jeg jo egentlig...


Jeg har lært veldig mye om meg selv på kurset. Som jeg skal bruke videre i hverdagen min. Indre stress oppstår når hodet blir overfylt av tanker. Jeg har også lært at jeg holder masse tanker og følelser i mitt indre. Som TT en gang sa til meg: Jaggu snakker du mye, uten å fortelle noe... Det betyr rett og slett at jeg er god i min kommunikasjon med de fleste, men jeg deler egentlig ikke noe om meg selv. Det private holder jeg godt skjult i meg selv. 

På kurset har jeg også lært masse om det å lytte, og å se mine medmennesker. Og det bruker jeg nå aktivt hver dag. I alle mine relasjoner og i begge jobbene mine. Og det gir meg masse godt tilbake. Så jeg gleder meg veldig til fortsettelsen.

Nå venter sengen min på meg. TT jobber i natt, så her har jeg hele senger for meg selv, og jammen er det godt innimellom også.

Jeg ønsker dere alle en god natt, og en strålende torsdag

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram. På  snapchat heter jeg Bompimin

Ikke bare hyggelig...

Dagene mine flyr avgårde, og jeg liker det. Derfor kommer det et sent innlegg om stilledagen min på kurset. Jeg kjenner jeg blir litt matt når jeg tenker på den dagen nå.


Bildene er fra rommet vi hadde stilledagen i. Veldig yogapreget. Ett kjølig og rolig rom. Jeg tok bildene med tlf, og derfor er det dårlig kvalitet. 

Vi var 6 stykker som deltok på denne dagen, og med ett forholdsvis lite rom var det nok. Vi hadde fått utdelt matter på gulvet, og en stol ved siden av. 


Vi startet veldig rolig med 1 time meditasjon liggende på matten, deretter ble det bevegelser. Alt foregikk i stillhet. Det var kun kurslederens stemme som hørtes der hun ledes oss gjennom de forskjellige øvelsene. Jeg gjorde alt sånn som jeg ble instruert til. Og selv om det var mye meditasjon, så ble jeg veldig sliten i hodet. Jeg jobbet kjempehardt med å holde alle følelser som kom opp i sjakk... 


Selv lunsjen foregikk i stillhet, hvor vi holdt oss på plassene våre. I andre halvdel av dagen begynte jeg å bli veldig sliten. Det å ligge på en tynn matte på gulvet gjorde jo sitt med hofter og rygg, men det var verst med hodet... Jeg sovnet stadig og når jeg våknet igjen tok jeg meg selv i å lure på hvor lenge det var igjen av dagen. For meg ble rett og slett stillheten bråkete. Jeg ble uvel og svimmel.

Grunnen til at kroppen min reagerte som den gjorde, er fordi jeg jobbet så hardt for å holde min indre stemme unna. Jeg blokkerer veldig for å kjenne etter på hvordan jeg virkelig har det. Da blir stillheten plagsom, fordi jeg alltid løser stress og følelser med å gjøre noe fysisk.

Det resulterte i at jeg begynte å gråte når vi satt i en ring, på slutten av dagen, og oppsummerte hvordan vi hadde opplevd dagen. Jeg var helt utslitt, kvalm, svimmel og hadde hodepine. Tenk hva innestengt stress og følelser gjør med oss.

Om jeg noensinne får mulighet til å delta på en sånn dag igjen, så gjør jeg helt klart det. Til tross for alt jeg opplevde. Alt må ut, og dette er iallefall en fin måte å få ut ting på .

Nå skal jeg faktisk på nest siste kurskveld. Og jeg ønsker dere en fin onsdagskveld.

 Mona



 

En annerledes dag.

Til tross for at det er fridag, så er jeg tidlig oppe i dag. Kl 06 var det ikke mulig å sove mer. Solen skinner ute, og gir fra seg ett flott lys gjennom gardinene. Og forteller at dette blir en fin dag. Hadde det ikke vært for at jeg har noe på agendaen i dag, så hadde jeg nok snudd meg rundt og sovet litt til... 


Dagen i dag står i stillhetens tegn. Som de fleste av dere vet, så går jeg jo på Mindfulness/stressmestringskurs. Og i dag skal vi gjennomføre stilledag. Dvs at vi ikke skal snakke sammen i det hele tatt. Bare bli ledet gjennom øvelser for å være helt tilstede i oss selv. Dagen starter 0930 og er ferdig 1530, kun avbrutt av lunsj.


Jeg ble faktisk litt skeptisk når vi snakket om denne dagen på forrige kurskveld. For kurslederen fortalte at ved tidligere anledninger så hadde enkelt kursdeltakere begynt å gråte, mens andre måtte gå ut av lokalet fordi det ble så tøft å gå i seg selv. 

Grunnen til at jeg ble skeptisk er fordi at jeg higer jo ikke etter å bli lei meg. Det er liten tvil om at de siste ukene har vært tøffe for meg, og da er allerede følelsene nesten utenpå meg. Men når jeg fikk tenkt litt på dette, så har jeg kommet frem til at det kanskje vil bli en veldig god opplevelse. Det å kanskje finne igjen Mona i alle tankene og opplevelsene som har vært..

Så nå smører jeg matpakken, pakker bag med pute og pledd, samt drikkeflasken og drar avgårde med åpent sinn. Og tenker: Hurra for mestring og nye opplevelser.

Jeg ønsker deg en fin andre pinsedag.

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer på min livsendring. På snapchat heter jeg Bompimin.

 

Det måtte bli èn til...

Det er noe helt spesielt å strikke babytøy. Det gir så veldig mange gode følelser. Det gjelder jo egentlig barnetøy i det store og det hele

Og heldig som jeg er, så har jeg 6 barnebarn, og 2 på vei, som kommer til høsten. Det er liten tvil om at strikke og heklelysten har tatt seg kraftig opp den siste tiden.


Denne uken ble det en ny Tiriltunge nyfødtbody. Den første var rosa, og nå ble det altså gul. (jepp, jeg har klart å rote bort èn knapp, og må kjøpe ny på tirsdag


Jeg strikket en lue til også. Denne har jeg ikke noe oppskrift til. Jeg strikket det samme mønsteret som på bodyen, men la opp og strikket på lykke og fromme. Og jeg synes jeg lykkes ganske så godt jeg.


Gult er en farge jeg ikke har strikket i på veldig mange år. Nå synes jeg plutselig den er litt fin igjen. Denne er strikket til jenta som kommer i September. Det kommer en gutt i November, så jeg har litt bedre tid til å strikke til han.

Det er jo så mange fine oppskrifter så det er faktisk ganske vanskelig å velge. Om du ønsker å finne mønster til bodyen i dette innlegget, så er det bare å trykke på linken litt høyere opp, og så følge den frem til mønsteret.

Denne pinsen er det ett kjempefint strikkevær, så jeg fortsetter å gjøre ferdig ufoene jeg har liggende. Men først må jeg jobbe litt i Forever.

Hva synes du om gult babytøy?

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for flere strikkeoppdateringer. På snapchat heter jeg Bompimin.

 

Sånn gikk Mai.

Det blir en sen maioppdatering fra meg. Det har rett og slett skjedd mye siden pappa døde for 2 uker siden. Også ting som er uavhengig av hans dødsfall, men summen ble stor. Jeg løste det ved å skyve en del ting foran meg. Både av alle de følelsene som kommer ved ett dødsfall, og også en del ting jeg måtte gjøre, eller løse.  Kroppen min reagerte med en utmattende trøtthet. Heldigvis fant jeg ut av det, og senket tempoet umiddelbart. Det gode er jo at når jeg gir kroppen den oppmerksomheten den både trenger og fortjener, så tar det ikke så mange dager før jeg er på topp igjen. 


I mai hadde vi en godterifri mnd. I mange mnd hadde jeg opplevd at all den gode jobben jeg gjorde gjennom uken, med kosthold og mosjon, ble ødelagt av helgens utskeielser. Og vektreduksjonen ble deretter... Heldigvis gjør det jo godt for helsen å spise sunt, og mosjonere, uansett om man ikke går ned i vekt. Imidlertid så er det en klar beskjed både fra Endokrinologisk avd på Ahus, og fra fastlege om at jeg må gå ned 40 kg. Dette er fordi jeg har diabetes1, høyt blodtrykk, og triglyserider (høyt fettinnhold rundt magen). Samlet gjør dette at jeg er vidåpen for hjerteinfarkt. Moren min døde av dette når hun var 3 år eldre enn jeg er nå... Så her er det bare å fortsette og ta de gode valgene for meg selv. Til tross for at legene sier 40 kg, så har jeg selv satt ett mål om 35. Jeg er også enig med meg selv om at det får ta den tiden det tar, men at det skal være progresjon hver eneste mnd.


Hverdag og livsstil er jo èn av delene denne bloggen består av. Derfor vil det komme en oppdatering om vektreduksjonen i starten av hver mnd. Dette er den første, og består av en samlet oppdatering fra jeg fikk diagnosen diabetes1, i september 2016.

Frem til 1. juni (på 9mnd) har jeg redusert vekten med 11,7 kg. Stort sett så pleier jeg å redusere med 1 kg i mnd. Men i den godterifrie mnd mai, ble det faktisk 1,5 kg. Jeg er utrolig fornøyd! Målet har aldri vært å gå ned mest mulig, på kortest mulig tid, fordi jeg ser for meg at å innarbeide rutiner underveis er det mest viktige av alt, for å slippe og legge på meg igjen. Og dermed bli en evig jojoslanker... 

På denne tiden har jeg redusert midjemålet med 9 cm. Jeg hadde håpet det var mer, men må nok innse at det er rundt magen fettet sitter hardest. Der jeg har gått ned mest (prosentvis) er faktisk i lårene. Der har det blitt borte 6 cm. Det er jeg veldig glad for, jeg har alltid slitt med at bukser har vært for smale i lårene, og dermed for vide i livet, fordi jeg har måttet gå opp i str. Nå passer buksene perfekt. 

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med tingenes tilstand. Jeg startet altså med 35 kg som skulle vekk. Og nå er det igjen 23. Det er jo ett mye hyggeligere tall. 

Jeg har satt meg nytt mål for Juni. Antall mosjonsturer skal speedes opp. De 5 første mnd har jeg ett gjennomsnitt på 2,4 treningsturer i uken. Nå går jeg for å klare 4!! Det blir faktisk ganske mange flere økter. Derfor skal jeg ikke redusere mer i kosten. Men holde meg til det jeg allerede har fastsatt. 

I går kveld (fredag), delte TT og jeg en stor pose ostepop. Det gav meg ikke mye bra for å si det sånn. Jeg våknet i natt, og måtte opp å drikke. Jeg hadde en hoven følelse i fingre og ben.. Så det blir nok ikke til at jeg går tilbake til lørdagsgodteri i den formen jeg var vant til. Jordbær, epler og vannmelon derimot... 

Dette var min Mai oppsummert. Nå er vi allerede på dag 3 i sommermnd Juni. Denne mnd skal vi i bryllupet til min eldste datter, og vi skal ha urnenedesettelse for min pappa, så det blir ett vidt spekter av følelser denne mnd også. Det er livet det. Jeg må bare huske å puste med magen, og ikke følelsesspise.

Hva tror du om målet mitt for Juni?

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for videre oppdatering i min livsstilsendring. På snapchat er jeg Bompimin.


 

Nå vet jeg hvorfor jeg får det til!

En livsstilsendring, hvor målet er å gå ned masse i vekt, og samtidig bedre helsen er jammen litt av ett prosjekt. Èn ting er iallfall helt sikkert. Det var ikke noe prosjekt å komme opp i den helseskadelige vekten. Som en zombie spiste jeg det meste som kom i min vei, uten å smake på maten, og uten å egentlig tenke over hva jeg puttet i kroppen, og i allefall ikke tenke på HVA det ville gjøre med kroppen min. Hvis jeg i det hele tatt tenkte på hva jeg gjorde med kroppen min, så skjøv jeg det foran meg. Jeg tar det senere... 


I dag kom jeg meg ut til tross for sprutregn. Og på en måte var det utrolig beroligende med alt regnet. Jeg dro inn pusten i dype drag, og kjente på lukter og lyder. Virkelig kjenne på at jeg lever! At kroppen min nå lever, den eksisterer ikke bare lenger. For bare 1 år siden ville jeg blitt hjemme på en regndag. Jeg fant mange unnskyldninger for hvorfor jeg ikke skulle ut i regnet, mens nå er det ut å gå. Er det mosjonsdag, så er det mosjonsdag. 


Jeg har lagt meg opp 3 rutiner i hverdagen min. Èn for når jeg jobber dagtid, èn for når jeg jobber kveldstid og èn for fridager. Og så har jeg også en kriserutine for de dagene hvor avtaler, familieselskap o.l. gjør dagen annerledes enn de vanlige. Den kriserutinen er rett og slett å bare holde på de 4 måltidene mine. Så lenge jeg gjør det, så kan jeg gjøre hva jeg vil. Og med disse rutinene har jeg spart meg selv for masse analysering, dårlig samvittighet og dermed å synke ned i følelsesspisingen igjen.


For meg så er det altså så enkelt, eller vanskelig, som å holde på rutinene jeg har laget meg. Rutinene kom ikke rekende på en fjøl. Det var mye prøving og feiling. Men nå er de på plass, og det funker. Nå har jeg gått ned en del i vekt, og føler meg på god vei til målet mitt. Eksakte resultatet kommer i ett eget innlegg 1. juni. Da er det nemlig ordentlig veiing og måling. 

4. august er det 1 år siden vi kom hjem fra Hellas. Jeg hadde gått opp igjen alle kg jeg hadde gått ned fra januar til vi dro på ferie. Alt føltes håpløst, og umulig. Jeg gråt fordi jeg måtte tilbake på jobben etter ferien. Jeg var jo mer sliten enn når ferien startet. Heldigvis kom diagnosen i September, sammen mnd som jeg fylte 50. Jeg har diabetes1, men produserer fortsatt litt insulin selv. Noe som gjør min diabetes lettere å håndtere på nåværende tidspunkt. Og dermed er det lettere for meg å gå ned i vekt nå når jeg får medisiner. Nå er det rett og slett like "enkelt" som for "alle andre"

Nå begynner det å bli veldig morsomt å gå ned i vekt. Det synes veldig godt. Jeg får masse komplimenter og spørsmål rundt dette, og det er utrolig gøy når man først får til noe som opptar veldig mange (dessverre) Det er jo liten tvil om at det er mange som lider av overvekt, og da tenker jeg ikke på de 4-5 kosmetiske kg, men sånn som meg som fikk beskjed om å gå ned 40 kg, men har satt mitt eget mål om 35.

Nå gleder jeg meg til torsdag morgen, hvor jeg får svar på hvordan Mai mnd har gått. Har jo tross alt hatt godteripause...

Lag deg en fin dag i regnet!

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for videre oppdateringe på min reise mot et lettere liv. På snapchat heter jeg Bompimin.

 


 

Sjal til en sommerkjole.

Om snaue 3 uker gifter min eldste datter seg. I den forbindelse gikk jeg noen runder når det gjelder kjole. Hun gifter seg jo på sommeren, og mest sannsynlig er det varmt. Samtidig er jeg jo brudens mor Jeg er ekstra stolt og glad fordi det er min kjære TT som skal følge henne opp kirkegulvet. Sånne dager får hjertet mitt til å svulme av kjærlighet


Denne kjolen er innkjøpt med samtykke fra datteren. Kjærlighet, sommer og blomster går hånd i hånd


Siden det er bare armer på kjolen, så ønsket jeg å ha et sjal over skuldrene. Spesiellt i kirken. Så jeg tok med meg kjolen til "Ull og saker" på Jessheim storsenter. Flinke Wenche så med èn gang hva jeg skulle ha av farger, og garn


Skjerfet er strikket med dobbelt garn. Tynn Line, og ett mohairgarn jeg ikke husker hva heter. Jeg hadde aldri tenkt på å velge lilla, men når jeg ser det nå, så kunne det jo ikke vært en annen farge...


Jeg prøvde antrekket i går, sammen med skoene jeg skal ha, og jeg er veldig fornøyd. Jeg må bare finne en clutch-veske som matcher det hele. Siden jeg er i en livsstilsendring, og går ned i vekt, og skal ned mye mer i vekt, så var det viktig for meg å finne en kjole jeg kan bruke en del resten av denne sommeren. Det føler jeg at jeg har gjort med denne. Neste år vil den jo være for stor. Uken etter bryllupet leverer jeg den til skredderen på jobben, og får den sydd opp til en kort sommerkjole. Da kan jeg bruke den på jobb, på de gode og varme sommerdagene


Jeg la opp 254 masker på p nr 4,5. Jeg strikker litt løst, så derfor valgte jeg 4,5 i stedet for 5 som ble anbefalt. Strikket 3 rillestrikk, og de tre første maskene på hver pinne er også rillestrikk. Det kan se ut som om det hadde vært lurt med 5, men nå ligger det flatt på tørk, så da håper jeg bølgegangen i kantene retter seg. Jeg liker fargen utrolig godt, og kommer til å bruke dette som ett skjerf til vinteren. Jeg bruker mye grått og svart på vinteren, og da blir det fint med en sånn fargeklatt.

Nå ønsker jeg dere en fin start på mandagen og uken. Her er det bare å komme seg på jobb

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for flere oppdateringer på hverdagen min. På snapchat heter jeg Bompimin.

En kjempefin forandring!

I går skjedde det store ting hos oss. På eiendommen vår. Ett eller annet sted de siste ukene gav vi opp å lage plen selv. Det tar for lang tid, og jorden var karrig. Nesten bare sand... TT slengte ut noe gressfrø en søndag, og samme kveld snødde det... Da ble vi enige om at dette gadd vi ikke.


Sjekk den plenen da ;) Vi måtte ha ventet lenge og vel på at det skulle bli noe ut av dette.


Utenfor kjøkkenet. Her ønsker jeg meg en frokostplass med tiden. Men nå var det ikke særlig hyggelig å sitte der på morgenen. Det er alltid litt vind her, så man får fort følelsen av å tygge sand.


Ser ut som om vi bor i ørkenen. Kontaineren står i innkjøringen til ett av husene som var med på tv2`s Huset, så da ser dere hvor nærme vi bor


Så i går når vi gikk til dette så ble det ganske så stas!


Nå blir det super frokostplass etter hvert


Husveggen vår er 12 m lang, og uten ett eneste vindu. Her vil jeg ha ett frukttre eller to etterhvert. Men nå skal plenen få gro seg til skikkelig. Og vi skal nyte sommeren med det vi har gjort. Målet er å legge asfalt og sette opp gjerde neste år. Har man hus, så har man hus... Uansett størrelse og alder på huset så er det alltid noe å gjøre. 

Nå skal jeg nyte søndagen i solen. I morgen skal jeg tilbake på jobb, etter å ha vært sykmeldt siden pappa døde. Det spinner fortsatt godt i hodet, noe som igjen gjør at jeg blir sliten i kroppen. Men jeg har troen på at hverdagen og rutinene vil gjøre godt for kropp og sjel. 

Jeg ønsker deg en flott søndag, og håper du lager deg noen nye minner

 Mona

Følger du meg på Facebook og Instagram? På snapchat heter jeg Bompimin.

 

En koselig tur, med ei søt frøken.

Ingenting er som samvær med familien Fra torsdag til fredag hadde vi eldste Gromming på overnattingsbesøk. Hun synes det er kjempestas å tilbringe tid med Junior, men siden han var på skolen på fredag formiddag, så ville hun bli med meg på skogstur. Vi snørte sekken og trasket avgårde.


Det er så grønt og vakkert ute nå, at jeg helst vil være ute hele tiden.


Vi gikk til ett tjern som ligger ca 3 km fra boligen vår.


Hvem blir ikke glad av å se dette?


Ved tjernet tok vi en pause, og spiste medbrakt. Det var varmt og deilig, så vi trengte masse påfyll av drikke også.


Vi hadde sett oss ut noen fine blomster på veien til tjernet, så på vei hjem ble det plukket en liten sommerbukett.


Sommerblomster i barnehånd


Midt i skogen er det en biefarm. Det var både spennende, og litt skremmende. Vi lot dem jobbe i fred, og gikk videre.

Det var en kjempekoselig tur, som inneholdt mange spørsmål. Om natur, mobbing og pubertet. De gode samtalene er så lette å ha når man rusler i naturen.

I dag vet jeg ikke om det blir noen tur, for det skal skje spennende ting hos oss i dag. Mer om det i ett eget innlegg senere.

Nå er det solen som kaller, selv om jeg ble litt brent i går. Håper din dag blir fin også

 Mona

Mine daglige nødvendigheter.

Reklame for egne business.

Etter at jeg begynte som FBO i Forever Living, så har jeg fått mange spørsmål om produktene. Det er mange som er nysgjerrige, og det gleder meg veldig. Og veldig mange har de samme erfaringene som meg. Denne uken har jeg ikke jobbet med Forever i det hele tatt, av naturlige årsaker. Nå er min far begravet. Og nå skal livet gå videre Og det innebærer at jeg skal jobbe for full fart igjen. Er det èn ting min far ikke gjorde, så var det å ta vare på sin egen helse. Han fikk diabetes på samme alder som meg, men gjorde aldri de tiltakene jeg har gjort. Noe som resulterte i stygge senskader for hans del. Mitt mål med livsstilsendringen min, er å ikke havne på samme sted som han gjorde. 

Mitt liv går hånd i hånd med Forever. Jeg er glødende opptatt av produktene. Og jeg må presisere at jeg kun snakker om de produktene jeg selv har prøvd, eller bruker. Over tid skal jeg prøve meg gjennom alt det jeg kan prøve. Det er noe jeg ikke kan prøve ut pga diabetes min. 


Hver morgen starter jeg med 2 shot av Ale Vera Gel. Dette gjentar jeg to ganger til gjennom dagen. Dette har gitt meg en god balanse i magen, en rolig mage, i det hele tatt en veldig glad og medgjørlig mage. Og for meg som har lett for å se gravid ut, har dette vært til virkelig god hjelp. Jeg er ikke så oppblåst lenger. 


Jeg er forelsket i denne ansiktserien! Infinite De som kjenner meg godt, vet at jeg er i overkant interessert i hudpleie, og velvære. Jeg har renset ansikt morgen og kveld i 20 år. Og alltid vært nøye med hvilken kremer jeg har brukt. Når denne serien kom, var jeg solgt. Jeg renser ansiktet med cleanser, så smører jeg med firming serum, som jeg også bruker på øynene, og deretter er det restoring kremen sin tur. Og hver dag tar jeg collagen komplex som er ett kosttilskudd. Disse 4 produktene er foreløping samlet i en box. Etterhvert vil de selges hver for seg. Denne boksen har vært utsolgt èn gang allerede, og er i ferd med å selges ut igjen. Og det forstår jeg utrolig godt!


Mitt tredje og siste musthave er Argi+. En drikk som gir meg en ekstra boost i løpet av dagen. Ofte tar jeg meg veldig ut når jeg trener, og kan være sliten resten av dagen. Nå tar jeg denne etter trening, og da går resten av dagen fint. Jeg har den med med meg hver dag på jobb i drikkeflasken min, og drikker ikke noe annet før denne er drukket opp. Da opplever jeg å holde hele dagen på jobben også. Denne må være veldig god, for nå har jammen TT startet med den også, og det er den beste bekreftelsen jeg kan få på noe, for han er skeptisk for å si det pent...


I dag starter jeg å teste ut Forever Lean. Ett kosttilskudd som inneholder sporstoffet krom. Krom skal hjelpe til med å holde blodsukkeret stabilt, sånn at man kanskje ikke fyser på så mye. Dette blir spennende å prøve ut i forhold til diabetesen min også. Det blir litt tettere blodprøver de neste dagene

Dette ble mye informasjon om mine daglige nødvendigheter. jeg øker stadig kunnskapen min om produktene. I tillegg er det helt fantastisk å jobbe når jeg selv ønsker. Det er jo bare min egen innsats som bestemmer hvor mye penger jeg skal tjene. Foreløpig jobber jeg ikke mer enn 5-6 t i uken, men etterhvert som kunnskapen øker, vil også antall timer jobb øke.

Jeg har fått min egen nettbutikk, men den er ikke redigert ferdig. Så fort den er det, så vil det komme en link, hvor dere kan gå inn og kikke litt, og bestille om dere vil.

Her har jeg hatt en liten overnattingsgjest, så nå skal vi smøre matpakke, og gå på skogstur i ett fantastisk vær. Nye minner skal skapes

Ha en flott dag!

 Mona

Om du vil følge meg i mine hverdagslige oppdateringer, så klikk gjerne liker på Facebook og Instagram

En sniktitt.

I går var det finale på Huset på tv2. Og husene ligger jo vegg i vegg med vårt. For å si det sånn, så er jeg glad for at vi brukte fornuften å ventet med å få lagt ferdigplenen. Den kommer til uken, hvis ikke hadde den vært ødelagt nå.. Det var en del mennesker som så på, og de hadde ikke stor respekt for annen manns eiendom...

Så når barnebarnet kom på besøk måtte vi bort og se inn vinduene


Spennende for liten og stor dette


Crewet pyntet utenfor husene i to dager, og jeg burde jo ha vært der borte på tirsdag kveld og tatt bilder, men det glemte jeg jo.


Sommerlig og nydelig


Alle 4 husene har forskjellige fargekoder.


Vi har nydelige dager her på østlandet, og blomstene strutter!


Jeg har fått masse inspirasjon på disse plattingene, så i morgen er det nok en tur til Plantasjen, for å kjøpe litt krukker og blomster. Det ble litt stusselig på min egen platting...


Margeritter er en nydelig sommerblomst, og jeg liker den kjempegodt, men liljekonvall er min absolutte favoritt.


Vakkert, ikke sant?

Nå kommer det ene familiemedlemmet etter det andre inn døra. Her står vafler på menyen, og i dette været serveres det på takterrassen. Jeg ønsker dere en fin søndagskveld.

Hva er din blomsterfavoritt?

 Mona

Første topptur - Liskollen.

Etter en tung natt, og mye drømmer var det ikke bare bare å komme seg ut av senga. Jeg må innrømme at nå ser jeg frem til morgendagen, og det å bli ferdig med bisettelsen. Sånne dager er vanvittig tunge. Sånn er det nok for alle. 

Men i dag hadde jeg en avtale med Malin -min nest eldste datter. Hun er 6 mnd på vei, og sporty, så fy. Vi ble enige i går om at vi ville gå en topptur i dag. Pga formen min så vurderte jeg å avlyse, men jeg VET jo hvor godt naturen gjør når hodet er ugreit. Så vi dro avgårde mot Hurdal.


Her er vi klare til start


I starten var det så vakker natur, at vi nesten mistet pusten. Men hvor lenge var Adam i paradis liksom....?


Det er en tøff løype, og la meg si det pent. Man kjenner rompemusklene sine... Eller kanskje de fraværende rompemusklene. Denne løypen er nok en av de tøffeste, med en stigning på ca 300 m på 2 km.


Men når man når toppen så er alt glemt, for det er jo en fantastisk utsikt. Kroppen min var virkelig på min side, og jeg holdt godt følge med Gravida. Men jeg slet enormt med pusten min, og det kan jeg takke meg selv for, siden astmamedisinen lå igjen hjemme i nattbordsskuffen...


Lykken er en matpakke og drikkeflaske på ett berg, i solsteken... Vi snakket om, og følte oss som, verdens heldigste som fikke denne muligheten i dag. Jeg orket ikke engang å spise opp maten min pga anstrengelsen på vei opp. Lite å gjøre med den vinterbleke huden på kort tid, men i dag fikk den godt med sol iallfall, og dessuten tok jo ansiktsfargen igjen for mangel på kroppsfarge...


Det var bare å avslutte den deilige pausen... Dessverre er det sånn med toppturer, at når du har kjempet deg opp, så må du faktisk ned igjen også. Og når det er veldig bratt opp, ja, så er det akkurat like bratt ned igjen, så vi fikk virkelig brukt alle muskler i hele kroppen i dag. Knærne verket når vi kom ned igjen til bilen. Og fy så stolte vi var


Selvfølgelig er dette ekstremt tungt for meg, siden jeg fortsatt veier mye. Men ikke èn gang tenkte jeg på å snu. Man blir ikke i bedre form, eller lettere i kroppen av å gi opp, så det er ikke et alternativ for meg uansett. Da får jeg heller bruke lenger tid på turen.


I did it!!

Planen er ny topptur, allerede på torsdag. Da skal min kjære TT være med, og det gleder jeg meg masse til

 Mona

Om du liker meg på Facebook og Instagram, så kan du følge min reise mot en letter og sunnere kropp. 

Tiriltunge nyfødbody.

Da jeg snublet over denne bodyen på instagram så var jeg solgt. Så utrolig fin. Og siden jeg er så heldig å skal få enda ett barnebarn, så var det bare å søke opp, og kjøpe mønsteret.


Dessverre ble det litt mørke bilder. Det gjør ikke bodyen helt rett. Men søt er den uansett.


Jeg strikket den i Lille Lerke. Ett helt nydelig garn, og det er mykt og fint på en bitteliten nyfødt


Bodyen blir strikket frem og tilbake, og til tross for at jeg har strikket i haugevis av år, så klarer jeg fortsatt å strikke vrangt for stramt, så det blir "striper" i strikketøyet. Heldigvis jevner dette seg ut i bruk.

Mønsteret er veldig lett å forstå, så ikke nøl med å prøve, selv om du er litt rusten. Om du går inn på Ravelry.com og søker på Tiriltunge nyfødtbody, så kommer den opp. Enkelt å betale også, så her var det ingen hindringer av noe slag.

Dette var en av de ufoene jeg skrev om HER Så nå burde det ha vært en mindre ufo i kurven, men neida.... Jeg fant kjole jeg skal ha på meg i bryllupet til datteren min i juni. Og den må jeg ha sjal til. Så da ble det enda ett strikketøy, men det var jo veldig nødvendig. Så når sjalet er ferdig går jeg tilbake til ufo-haugen min

Nå er det ut i skogen, og opp på en topp. Vi skal lage oss nye minner i dag

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for flere strikkeoppdateringer.

Min første premie til meg selv.

Når jeg startet livsstilsendringen min, bestemte jeg meg også for å premiere meg selv underveis. Det er jo en lang og kronglete reise før jeg fant ut av hva som fungerer for meg. Og med en bråstopp når jeg fikk diagnosen diabetes1. Men så viste det seg jo at jeg levde veldig riktig allerede i forhold til det å ha diabetes, så det var ikke så mye som skulle til for å fortsette reisen.


Når jeg startet reisen visste jeg at det var langt frem. Hele 35 kg må jeg gå ned i vekt. Derfor bestemte jeg meg raskt for at dette skulle ikke være en kjapp løsning med forskjellige dietter. Nei, det skulle være riktig mat 4 ganger om dagen, trim 3-4 ganger i uken, og godteri 1 gang i helgen. Mat og trim kom raskt på plass. Imidlertid så skled det ut helg etter helg... Og resultatet ble deretter... Det tok lang tid å gå ned i vekt. Og i ett år føltes det helt greit. Men så fikk jeg litt mer glød for å gå ned i vekt igjen. 


Jeg strammet inn på godteri, og 1 mai kunne jeg endelig krysse av for 10 kg minus!! Jeg brukte 17 mnd på det, og er utrolig fornøyd. Målet mitt var en veske når jeg kunne krysse av for 10 kg, og så blir det premie for neste 5 kg, frem til jeg er i mål på minus 35, om en god stund. Dvs at underveis blir det 6 premier på meg. Det fortjener jeg vel?


Jeg har lenge trengt en veske med litt størrelse. Jeg må ha med meg matpakke, middagsboks og alltid drikkeflaske på jobb. I tillegg til paraply, lommebok og timeplanlegger. Og enkelte dager må også blodsukkerapparatet med. Frem til nå har jeg brukt en veske jeg har mislikt sterkt, men er det noe jeg er når jeg har satt meg ett mål, så er det sta. Og dermed var det helt uaktuelt å kjøpe veske før jeg nådde målet

Jeg valgte denne fargen fordi den har jeg aldri hatt før, og siden jeg har masse hvite, grå, svarte og litt marineblå klær, så er jo denne fargen midt i blinken. Jeg har også en del pastellfargede sommerkjoler, så det gledes til å bruke alt nå.

Hva synes du om vesken min? Og så spør jeg deg kjære leser: Har du forslag til hva min neste premie bør være? Treningsklær er ikke aktuellt, for det må jeg jo ha uansett. Men utenom det tar jeg i mot forslag fra nettopp deg

  Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for oppdateringer på min livsstilsendring.

Langtur med ro i sjelen.

I går ble det en nydelig skogstur på meg. TT ville heller sykle, så dro vi rett og slett avgårde på hver vår aktivitet. Vi benytter begge appen Endomondo, så vi sendte hverandre peptalk underveis 


Det er ikke hver eneste gang jeg koser meg like mye i skogen som jeg gjorde i går. Solen brøt gjennom skyene rett før jeg gikk hjemmefra. Og med fotoapparatet over skulderen ble det en kjempefin tur. Når man går 8,5 km i skogen, så rekker man å "nå" igjen seg selv. Og denne uken er det ekstra viktig for meg å samle tankene.


Jeg er ett løvetannbarn  (jeg anbefaler deg veldig å trykke på linken og lese) Og det er nok derfor løvetann er den vakreste blomsten jeg vet om. Og på turen gjorde jeg meg noen tanker rundt dette, og veien videre fremover. Det var godt å gå på skjulte skogstier og la tankene fare dit de ville. Det var ikke vonde tanker. Jeg tenkte litt på pappaen min -hvor flink han var i yrket sitt som snekker, og at han jobbet helt til han var 77 år- og at jeg nok har arvet min kreative side fra han. Og også arbeidsmoralen. Jeg tenkte på at til å ha jobbet ett så langt liv, så satt han igjen med svært lite -noe jeg ikke ønsker. Og jeg tenkte på hvor god kontakt jeg har hatt med han det siste halve året, og at når han nå døde, så var alt greit mellom oss


Det var godt å vandre på disse stiene med fotoapparatet klart til knipsing, og kjenne at jeg er akkurat der jeg ønsker å være i livet mitt. Alt er så veldig på stell. Jada, helsen kunne vært bedre, men det jobber jeg jo med daglig. Det var jo derfor jeg gikk i skogen. Det gjør godt for kroppen min. Jeg ønsker å vedlikeholde muskelmassen når jeg går ned i vekt. Og i tillegg er det er godt for hodet å lytte til fuglesang og sus fra trærne


Dette "treet" fikk meg til å tenke på at når noe først er ødelagt, så er det vanskelig å gjøre det like fint igjen...


Det var flere som koste seg i solen, på vei til neste vannhull


Jeg føler meg så heldig, og jeg kjenner en genuin glede der jeg rusler på disse stiene. Det er en fantastisk følelse å kjenne at alt stemmer i livet mitt. Og det er godt å kjenne på takknemlighet noen ganger også, ikke bare på hva som ikke er bra nok.


I noen km gikk jeg så fort jeg klarte, og det var herlig å kjenne svetten på pannen, og at km gikk fort. Godt å presse seg litt, for så å senke tempoet, for å la tankene fly igjen. 


Det er godt å være på plass i sitt eget liv, og å kunne nyte dagene som de er. Jeg har lagt planer videre for jobben i Forever. Og jeg fortsetter med de samme rutinene jeg har hatt de siste mnd. Jeg har jo kjent hvor godt det har gjort i disse dagene siden faren min gikk bort.


Det ble altså en flott tur på meg i går, og i dag skal jeg ut igjen, men det blir en annen vei. Men først må jeg til legen for en helsesjekk. 

Jeg ønsker deg en fin mandag, og en fin start på uken.

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for daglige oppdateringer.

En oppklaring....

De siste dagene har jeg mottatt en stor del meldinger. Kondolanser og omtanke Og det varmer så utrolig mye. Det er så uendelig mange vakre mennesker der ute. I hele min bloggetid har jeg aldri opplevd noe annet enn godt. Jeg har (heldigvis) aldri opplevd nettroll og stygge kommentarer. Jeg har fått negative kommentarer og kritiske spørsmål, noe som selvfølgelig er helt greit. Det må man faktisk godta, for ingen er helt lik som meg, og dermed kanskje ser de ting i ett annet lys, og det skaper ett mangfold jeg liker. Jeg får heller ikke utviklet meg uten tilbakemeldinger


Imidlertid så kjenner jeg at det er på plass å oppklare litt rundt min blogg. Min blogg er ikke hele livet mitt. Den er en liten snutt i hverdagen min. Her inne på bloggen har jeg fokus på min livsstilsendring, og alt rundt den, sånn som toppturer, skogsturer, annen trim, mat og følelser osv... Håndarbeid er en annen viktig del. Og nå den siste tiden er min jobb i Forever blitt en del her inne, da dette er noe jeg brenner veldig for. Og det kjennes ut som om det kommer til å bli en enda større del i livet mitt fremover. Uten at det skal påvirke min jobb i Dressmann.


På bakgrunn av dette er det viktig, og riktig å fortelle at livet mitt er så uendelig mye mer enn det som kommer frem her. Når jeg skriver ett innlegg om motgang på livsstilsendringen, så betyr ikke det noe annet enn at det er på det området det er motgang. Alt annet kan være helt topp. Jeg kjemper ikke en evig kamp hver eneste dag, hele dagen igjennom. Tvert i mot, jeg lever det som for meg er drømmelivet, med noen nedturer iblant. 


Jeg har stor familie, mange barn og barnebarn, og stort sett holder jeg de utenfor bloggen min. Mannen min (her inne kalt TT) er en del her inne fordi han er voksen og har sagt ja til det, og stort sett er der hvor jeg er

Dette er ikke ment som en pekefinger til dere som har sendt sms, pm og mail med masse omtanke og gode ord. Det er en generell informasjon om hva min blogg er tuftet på

Takk for at du leste dette

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for daglige oppdateringer.

 

Glede og sorg hånd i hånd.

Livet er på godt og vondt, og på forunderlig vis så er det balanse som går som en rød tråd hele veien gjennom livet. I går var det duket for utdrikningslag for min eldste datter som gifter seg 17 juni. Senest kvelden før snakket jeg med henne på tlf, og hun hadde innsett at nå ble det kanskje ikke noe utdrikningslag, siden det ikke var så mange helger å ta av. Og denne helgen var alle opptatt med noe... Hihi vi lurte henne godt

Så i går morges troppet eldste søster og jeg opp hos henne. Det var koselig å se hvor glad hun ble. Vi måtte le litt når hun annonserte med brask og bram at hun håpet ikke det ble noe spadrit... (hun har en aversjon mot massasje osv...). For hvor skulle vi? Jo, på The Well... 

Vi møtte resten av gjengen på togstasjonen. Og hun ble veldig glad når hun så hvor mange som ville være med henne på denne dagen


Spent frøken som ikke vet hva og hvor hun skal

Det var utrolig enkelt å komme seg til The Well. Tog inn til Oslo S, og rett utenfor -på bussterminalen- er det egen buss til The Well, og på 15-20 min var vi fremme.


Carine gikk rett til manikyr time, hvor hun fikk lagt på gellakk. Dette likte hun veldig godt, og kommer nok til å gjøre det om igjen til bryllupet. Noe jeg tror jeg kommer til å gjøre også, for det ble veldig enkelt og pent. Jeg var med henne på dette, mens resten av gjengen gikk i badet, eller opp i restauranten. Restauranten ligger i tredje etasje, og for å være der, så må man gå i morgenkåpe. Helt greit, men litt unødvendig for de som kun skal spise.


Her er hun klar for fotbehandling

Når hun var ferdig med denne behandlingen var vi klare for felles lunsj i restauranten. Vi var 12 stk og fikk servert mange pizzaer med forskjellig fyll. Og siden vi faktisk var på The Well, så var det mye grønt, og sunt, på pizzaene. Men alt smakte helt fortreffelig. Til drikke valgte jeg The Wells egenpressede grønnsakjuice, og den smakte magisk (note to myself: Kjøp en juicemaskin pronto)

Når vi var ferdige på The Well gikk ferden til Jessheim, hvor gjengen gikk videre til Fridays for å spise middag. Og fortsatte utover kvelden/natta. Jeg var svært sliten, og så full av blandede følelser at jeg takket for meg, når gjengen gikk dit. Jeg merket at det ble vanskelig å snakke osv, så jeg ble hentet av TT på stasjonen. Det var godt å komme hjem og slappe av resten av kvelden. 

På The Well er det stort sett fotoforbud (også tlf), så det ble ikke så mange bildene. Men minnene er skapt og lagret uansett. Frøkna selv storkoste seg. Og nøt behandlingene. 


Hele gjengen Jeg må bare si at Carine omgir seg med flotte jenter. Full av humør og glade jenter. Som gir av seg selv og tilfører Carine mye godt. Carine`s tilkommende svigermor var også med, så jeg var ikke den eneste "voksne" der. Og jeg følte meg på ingen måte som "gamla".

Tusen takk for en flott dag jenter, og en spesiell takk til Gina, som hadde forberedt en så fin dag til oss, noen av dere møter jeg i bryllupet

I dag er det søndag, og den skal bestå av en skogstur, og avslappning for min del. Jeg ønsker dere en fin søndag, og husk å lage dere en fin dag

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for daglige oppdateringer. 

 

 

Sorg og mat!

For to dager siden, på selveste 17. mai sovnet min far stille inn. Han hadde vært alvorlig syk i noen mnd, så det var ikke uventet. Jeg hadde forberedt meg godt på det som skulle komme. Han var selv svært livstrett, og ønsket i flere mnd å få slippe... Allikevel så er det svært vondt når det først skjer. Når jeg kom inn etter en tur i søppelen, og det var 3 ubesvarte anrop fra lillesøs, så visste jeg jo hva som kom.. Men forberedt var jeg tydeligvis ikke på noe vis, selv om jeg trodde det... 


Det er mye å bearbeide fra ett helt liv. Uten å ville gå mer inn på det, så inneholdt ikke min barndom mye solskinn. Og dermed blir det mye følelser som nå skal opp, og frem. Og jeg er stolt av meg selv, for den jobben jeg gjør nå. Jeg forstår at all den fysiske smerten i kroppen er følelser som kommer. Jeg forstår at hard søvn, er kroppen som hviler ut, og jeg forstår at mitt enorme behov for å spise, er kroppen sin vane med å dekke for alle følelsene som nå kommer...


Selv om jeg denne uken ikke jobber, så blir dagene fylt opp. Og jeg kjemper en kamp for å ikke overgi meg til fråtsing i mat og godteri. Kun en som har lidd av en avhengighet vet hvor tøft dette er. Jeg er en følelsesspiser, og om det aldri har vært bekreftet før, så blir det det denne uken. Det gode er at jeg kjenner på dette. Jeg overgir meg ikke, men er mer innbitt på å ikke gi meg over. Jeg snakker pent til meg selv, og forteller at nå er det følelsene mine som er sultne. Kroppen har fått akkurat det den skal ha av de riktige tingene. 


For første gang når noe vondt skjer, så kjenner jeg på kroppen min. Jeg lytter, og så gjør jeg det som er best. Noe som i går gjorde at jeg - som vanlig- gikk lang tur i skogen. Og alt blir lettere med mosjon. Sånn er det uansett hva som plager meg. 

I dag tidlig måtte jeg le litt av meg selv, for det er jo liten tvil om at jeg kjempet mot potetgullet i går kveld. TT dro på nattevakt, og jeg var plutselig alene. Det ble til at jeg spiste en propud, og jeg kan si det sånn at den smakte ikke heeelt som potetgull (var sjokoladesmak), men du verden så glad jeg var for valget mitt i dag tidlig! Når jeg kunne starte en ny dag uten en oppblåst kropp, full av vann og hovne hender. Ironisk nok, så er denne følelsesspisingen noe jeg arvet etter min far.. 

I disse dagene så er det selvfølgelig mye annet som opptar meg enn nettopp dette, men siden bloggen min handler mye om min livsendring, så er det dette jeg har fokus på her inne. Resten hører til utenfor bloggen. 

Nå skal jeg på ny ut i skogen, og kose meg! Lag deg en fin fredag, og nye minner

 Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram 

 

Jeg fikk en nedtur!

Reklame.

 

Forrige uke ble ikke sånn jeg hadde planlagt. Jeg fikk en skikkelig nedtur, og måtte hvile og hvile når jeg ikke jobbet på Dressmann. Og årsaken?

Overivrig!!

Jeg stortrives så godt med alt jeg gjør om dagen, at jeg bortprioriterte hverdagsvanene mine. I tillegg trente jeg til tross for en treningsskade i foten. Resultatet ble null energi i en hel uke. Og mer skal ikke til før alle gamle dommedagstankene kicker inn for fullt. Og med de tankene var siste rest av positive tanker og energi blåst vekk.

Det er ikke lett å gå fra pc'n midt i morsomt arbeid fordi klokka viser at det skal spises. Det er ikke lett å droppe skogsturen når man vet hvor godt man føler seg etterpå (bortsett fra at det er nesten umulig å trå ned på foten). Ei heller lett å gå fra blogging eller jobb, fordi klokka viser at det er sengetid. For ikke å glemme leksene, og oppgavene på mindfullness/stressmestringskurset. Jeg tenker bare litt til, og litt til, sååå skal jeg spise osv...

La meg si det sånn... Rutinene mine er der for en grunn, og når jeg ikke følger de, så straffer det seg med slitenhet i flere dager. Min kjære TT er ikke så imponert når jeg forteller han at jeg tror det er noe skikkelig galt med meg, hvor jeg da ikke klarer å svare han på når, og hvor mye jeg spiste sist.... Det er lite tvil om at jeg som diabetiker ikke kan holde på sånn

Denne uken nådde jeg mitt andre mål i Forever. Nemlig Retailer med egen nettbutikk. Målet var å nå det før utgangen av Juni, så jeg nådde det altså 7 uker tidligere. 3 uker etter at jeg startet opp som FBO. Så nå skal jeg justere litt der inne, så det blir klart til at du kan bestille av meg, uten å måtte ringe meg, eller sende melding. Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye jeg trives i denne type jobb. Network marketing er en genial måte å jobbe på. Og alt er opp til meg. Hvor mye jeg jobber, bestemmer hvor mye jeg skal tjene. Jeg bestemmer selv når jeg vil jobbe, og hvor. Jeg har inspirerende kollegaer og sponsorer. Og manageren min er ett fantastisk menneske som er glødende opptatt av jobben sin. Men det beste av alt er selvfølgelig produktene jeg selger. Noen av de har jeg brukt tilogfra i mange år, mens andre er nye for meg. Jeg jobber hele tiden med å bli kjent med produktene ved å bruke de selv. Og frem til nå er jeg utrolig fornøyd. Jeg er ikke en person som angrer på noe - det ser jeg på som helt unyttig - men om jeg skulle ha angret, så er det på at jeg ikke startet med dette før! Jeg kan nesten ikke vente med fortsettelsen.

Om du kan tenke deg å starte opp med dette, så ta gjerne kontakt med meg, så hjelper jeg deg. Enten med mer info, eller med å komme i gang.

Argi+ er blitt min trofaste følgesvenn. Den gir meg ekstra energi, og jeg er helt sikker på at den tok meg gjennom en lang og slitsom arbeidsdag på Dressmann på lørdag. Jeg blir lett i humøret, når jeg orker å gjennomfører målet jeg har satt meg. På lørdag satte jeg meg ett mål om hvor mye jeg skulle selge, og det målet nådde jeg! Herlighet for en god følelse etter så mange dager fylt av slitenhet.

Nå er Argi+ pakket ned i bagen på ny. Sammen med matpakke og mellommåltid. Og jeg føler meg mer klar enn på lenge for en ny arbeidsdag igjen på Dressmann, med masse kunder. I dag er jeg sikker på at jeg vil selge kassevis med skjorter til mange menn som skal ha dress på 17. Mai.

Dette ble jammen mye babling fra min side, men sånn er det når skrivekløen har hatt litt pause. Da har jeg mye å si når jeg er tilbake.

Lag deg en fantastisk mandag🖤

 

💗Mona

Om du også trenger en ekstra boost, og vil kjøpe Argi+, så ta gjerne kontakt med meg.

Veldig flink med ufoer!

Jeg er en ekspert til å utsette ting til siste liten. Fordi jeg alltid har så mye å gjøre, og fordi jeg innimellom bare må gjøre noe annet, finner noe mer fristende å gjøre osv... Dette gjelder det meste i livet mitt, men spesielt når det kommer til håndarbeid...


I dag morges samlet jeg ufoene, for å se hvordan ståa er. I tillegg til dette, så er det en Romeriksbunad til ett av barnebarna. Og en ullbukse til meg selv, som mangler ett ben... Altså 7 uferdige prosjekter. Hver eneste gang jeg begynner på noe, så tenker jeg at DENNE gangen så skal jeg gjøre plagget helt ferdig, men nei... Det ender som oftest opp som dette... Det største plagget er en Nancykofte jeg strikket ferdig for over 1 år siden. Den mangler trådfesting, klippes opp, lage knappestolpe og sette inn knapper... Sååå lite igjen, men for meg er den lille jobben det verste jeg vet... 


Det rosa og gule er to bittesmå babybodyer. Det er samme mønsteret, og de er i str 0, og 3 mnd. De er så små at om jeg hadde strikket kun på èn av de, så hadde jeg strikket hele på 3-4 dager. Men neida...


I går ble det 2 nye sommerkjoler på meg. I tillegg gikk jeg gjennom posene med tøy som har vært for små i 3 år, og der kunne jeg ta frem 7-8 sommerplagg som nå passer! Da oppdaget jeg at jeg mangler en cardigan, som jeg kan bruke til kjolene i fremover. Og ikke vet jeg hvordan det skjedde, men plutselig var jeg i garnbutikken igjen, og der hadde de ett fantastisk garn. En blanding av bomull, lin og viskose. Og bedre sammensetning i ett sommerplagg kan man vel ikke finne? Jeg så meg selv for meg under strålende sommersol i en blafrende sommerkjole med jakken over skuldrene... Så da ble det garn og strikking til en sommercardigan... Caching, èn ufo rikere!! 


Barnebunaden jeg holder på med er nesten ferdig, og har vært sånn lenge, men butikken var tom for garnet, og så er den blitt liggende i bilen i påvente av nytt garn... 

Siden jeg er opptatt av at det å ha det ryddig rundt meg, gjør det ryddig i topplokket mitt, så bør jeg gjøre noe med dette. For dette skaper faktisk ørlite grann stress. Iallfall når jeg strikker, for jeg blir sittende å tenke på de andre tingene jeg burde gjøre ferdig.. Så NÅ lover jeg meg selv å gjøre ferdig en og en av disse ufoene, før jeg skal sette i gang med noe nytt. Problemet er at jeg har så veldig mange fine oppskrifter liggende å vente på meg... Uansett, så skal de komme ut her på bloggen, så fort jeg blir ferdig med hvert enkelt plagg.

Er du flink til å samle opp ting du burde bli ferdig med?

 Mona

Om du vil følge med på oppdateringene mine, så like gjerne Facebook og Instagram sidene mine 

#strikking #håndarbeid #hobby #fritid #GDS #DIY

Det blåste så fy, og jeg møtte en kvinne som gjorde dagen min ekstra bra!

Gårsdagens trimtur ble en slitsom affære.. Det blåste så hardt at det var ubehagelig å gå. Enkelte ganger følte jeg for å holde på lua, i frykt for at den skulle blåse av.  Derfor bestemte jeg meg med èn gang at det ikke kom til å bli noen lang tur, og at turen skulle foregå mest mulig i skogen, for at det skulle være litt lunere og mindre vind.


Jeg kom ikke langt før jeg møtte på dette hinderet. Ett tre hadde blåst over ende tidlig på morgenen. Heldigvis var det greit å gå under det, for å komme seg videre på stien. Jeg prøver hardt å ikke la noe hindre meg når det er trimdag. 


Endelig fikk også jeg se hvitveis! For første gang i år. De hang litt med hodet, og det forstår jeg godt, med den vinden, og ikke var det mer enn 6 grader heller...


Jeg er så glad for at jeg ble fortalt om denne stien. Det er skikkelig godt å gå på nye stier. Lengden kan jeg bestemme litt selv, avhengig av hvem sti jeg går på slutten. Pga vinden - jeg ble faktisk ør i hodet av den- så valgte jeg den korteste veien, så det ble 5,5 km. Hovedsaken er at jeg kom meg ut, uten å lete etter unnskyldninger, og at jeg gjennomførte.

Senere på dagen skjedde det noe utrolig hyggelig! Lettere stresset fordi jeg var ute i siste liten til jobb, gikk jeg raskt gjennom rema, for å få kjøpt drikke og middag til arbeidsdagen. Litt overrasket ble jeg når en ukjent kvinne smilte forsiktig til meg, og jeg smilte tilbake. Så kom hun bort til meg, og fortalte at hun er en fast leser av bloggen, og liker den utrolig godt. Jeg ble så satt ut fordi jeg syntes det var såååå hyggelig.Og jeg ble rørt! Jeg regner med at hun leser dette innlegget, og da vil jeg bare si: Tusen takk, you made my day

Nå er det jobb igjen frem til 16, og så blir det jobb på nytt med Forever etter det! 

Har du opplevd at fremmede kommer bort til deg, og forteller at de liker det du gjør?

 Mona

Følg meg gjerne videre på Facebook og Instagram 

 

En god helg.

I helgen ble det timeout fra sosiale medier. Det er deilig innimellom det også, og når jeg ser bakover, så ser jeg at jeg ofte gjør det når vi har frihelg. Frihelgene våre er annenhver helg, og de eneste dagene TT og jeg ser hverandre mer enn når vi møtes i døren. Stort sett så jobber jo vi mot hverandre. Noe som også var grunnen til at jeg startet i Forever. Det er fint å fylle alenetiden med noe jeg virkelig liker. Og samtidig tjene til mitt eget forbruk av produktene


Denne helgen sto i familiens tegn. Junior ble 17 år i går, og vi feiret med alle søsknene, svogerene, nevøene og niesene hans. Veldig koselig feiring. For meg er det rart å se at nå er det minste barnet mitt så godt som voksen. Snill, omsorgsfull og pliktoppfyllende. Han utdanner seg til PC-tekniker, jobber som servitør ca 1 gang i uken, og jobber også med frivillighetsarbeid i kirken, og er spesielt engasjert i barne/konfirmasjonsoppleggene. En aktiv og fin gutt, som jeg er utrolig stolt av


Dette var jo vår første helg i mai uten godteri. Og det gikk over alt forventning. TT spurte meg sent på lørdag kveld om jeg savnet potetgullet, og først når han nevnte det, så kjente jeg at det hadde vært godt med littegrann, men det gikk fort over. Når det gjelder kaker, så har jeg aldri vært spesielt glad i kaker, så det gikk helt fint i går. Jeg spiste ett veldig smalt stykke med ostekake. I stedet hadde jeg laget en bolle med mager kesam, jordbær, blåbær og mandler, som jeg spiste sammen med de andre når de spiste kake. Dette ble jo også ett måltid for meg. 

Stor var gleden når jeg gikk på vekten i dag tidlig og så at vekten hadde gått betraktelig ned den siste uken. Det er selvfølgelig fordi jeg ikke fylte opp kroppen med potetgull i helgen. For det er jo sånn jeg har holdt på... Flink i uken, og så masse godteri i helgene. Resultatene har jo blitt deretter...

I dag er hverdagen tilbake med nyladede batterier. Jeg har hatt treningshvile i 3 dager. Mye pga en treningsskade under ene foten. I dag er den mye bedre, så nå blir det skogstur før jobb.

Hvordan har helgen din vært?

 Mona

Følg meg gjerne for daglige oppdateringer på Facebook og Instagram 

#familie #helse #livsstil #livsstilsendring #nedivekt #vektendring 

 

Noen liker ikke at jeg endrer på ting.

Livet er sånn at det alltid vil finnes noen som ikke liker endringer. Jeg har selv vært der, men kun når det gjelder meg selv. Jeg holdt beinhardt på komfortsonen min, og trivdes på en måte der også. Men jeg lot andre få gjøre hva de ville. Jeg klappet tilogmed, om nære og kjære prøvde noe nytt, og viste glede over at de fikk til. Om de ikke fikk til, så var jeg der for de, og prøvde å se det positive i nedturen. Om det var noe de kunne lære av osv...


Selv har jeg endret på enormt mye det siste året. Og nå merker jeg faktisk janteloven litt også. Det føles rart, og merkelig, men det kommer ikke til å stoppe meg. Jeg vil fortsette å gå den veien jeg har startet på, uten at jeg vet hvor jeg ender. Jeg har stått fast i komfortsonen min i alt for mange år. Når jeg nå endelig våger å gå ut av komfortsonen min stadig vekk, så kjenner jeg jo at det er der det magiske skjer.


Vekten min går nedover i takt med alle de gode opplevelsene. Selvtilliten øker når jeg ser hva jeg klarer. Og i min jobb i Forever, så ser jeg jo at hver gang jeg sniker meg ut på noe nytt, så kommer det noe godt tilbake. I form av mestringsfølelse, kunnskap, glede og bedre helse.


Jeg har sluttet å tenke på hvorfor jeg ikke satset før, for det er nå tiden er inne for meg. Sitter du på gjerdet, og må tenke på om du våger eller kan, så sier jeg bare: Kjør på! Uansett om vi går på trynet, så lærer vi noe, og får en erfaring vi kan bruke ved en senere anledning.

Jeg har fått færre lesere på bloggen den siste tiden. Antageligvis fordi den også endrer seg når jeg gjør det, men det vil komme til nye lesere som er opptatt av det samme som meg. Noen har spurt meg om jeg ikke er vel aktiv om dagen da? Og noen har sagt at de ikke skjønner hvorfor jeg så plutselig er blitt så opptatt av helse, mosjon, komfortsone, mindfulness osv...

Svaret er såre enkelt! Jeg ville ikke lenger leve i hamsterhjulet og at dagene ble borte i det samme evindelige jaget. Jeg ville føle genuin glede over livet jeg lever HVER DAG, jeg vil kjenne at kroppen er min venn, at hjernen mine er kapabel til endringer, og jeg ville klare å stoppe opp og være glad for alt det gode jeg har i hverdagen. Jeg ville være sterk i sinn og skinn. Ha en sunn kropp som tar meg inn i alderdommen med brask og bram. Mannen og jeg planlegger allerede hvordan vi vil leve pensjonisttilværelsen. Om alvorlig sykdom en dag slår til, så skal jeg iallfall kunne møte den så sterk som mulig.

Kort oppsummert så ville jeg kjenne en ekte livsglede hver dag! Jeg ville si nei til ting hvor det føltes som energien min ble dratt ut av meg, eller være så sterk at jeg beholder energien. Og nå gjør jeg det! Jeg tilfører kroppen masse gode produkter hver dag, samt skogsturer så ofte jeg kan. Jeg elsker å tilbringe tid med den herlige mannen min, og barna mine. Jeg storkoser meg på jobb i møtet med kunder som trenger nye klær. Og i jobben min i Forever så lærer jeg litt hver eneste dag, om hva jeg kan gjøre for at kroppen min skal få det enda bedre. 

Så om du velger å ikke følge meg på SoMe lenger, eller ikke kan glede deg på mine vegne, så kan ikke jeg gjøre noe med det!

Jeg er nemlig opptatt med å nyte dagene mine, og å være tvers igjennom lykkelig, her og nå

Lag deg en magisk dag i dag, for denne dagen kommer aldri tilbake.

  Mona

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram for flere oppdateringer om min reise.

Stress og mindfulness.

I går var det andre kursdagen på stressmestringskurset. Men min første, siden jeg ikke hadde mulighet til å delta forrige onsdag. Og denne kursdagen kunne ikke vært mer passende for meg... Jeg hadde sovet dårlig (som jeg har gjort den siste uken), hodepinen hang som en skodde over hodet - tung og dyster. Jeg var sliten etter å ha jobbet 10-17, og lengtet egentlig bare hjem, til potetgullposen. (synd da, at Mai er en potegullfri mnd...). Kurset begynte kl 18 og mat måtte jeg ha før jeg startet på kurset. Så der satt jeg da, kl 1730, utenfor kurslokalet og spiste middagen min fra Mc Donalds... Snakk om stressing. 

Conceptual image - hostage of the stress
Flere ganger gjennom dagen vurderte jeg å avlyse, pga hodepinen og slitenheten. Men fy filler`n så glad jeg er jeg dro dit. Først snakket vi litt om det som hadde skjedd forrige gang. Vi har alle taushetsplikt. Etter 15 min la vi oss ned på matter på gulvet. Jeg hadde på min varme ulljakke, mens andre hadde pledd over seg. Og så ledet kurslederen oss gjennom en bodyscanning. Hun snakket rolig mens hun ledet oss gjennom følelsen av hele kroppen. Hun startet med at vi skulle kjenne på tærne våre, og så videre opp til ankelkulen, og sånn fortsatte hun gjennom hele kroppen... Tror jeg, for jeg tror ikke jeg fikk med meg noe fra baken og opp, ikke annet enn de gangene jeg rykket til av min egen snorking da (jah, tett i nesen av allergi).. Og jeg tror ikke de andre var "bedre" enn meg. Og det er dette det dreier seg om, å lære seg å være tilstede her og nå. Og det må jeg øve og øve på... Ikke sovne sånn jeg gjorde i går...

Etter de 30 min satt vi i ring og snakket om det å være til stede, og KJENNE hva vi føler her og nå. Det å stoppe opp før vi sier noe osv... Vi øver masse på å LYTTE, og ikke avbryte før den andre er ferdig. Og vi øver på å SNAKKE uten å bli avbrutt. Jeg fikk tildelt 3 min og skulle da fortelle hvordan jeg hadde opplevd bodyscanningen. Og tenkte bare :herregud 3 MIN, hvordan kan jeg si noe om det såååå lenge. Men vipps så var de min over, og jeg hadde snakket hele tiden.


Skuldrene sank. Jeg tuller ikke. De SANK, hodepinen forsvant, stresset forsvant, og jeg følte meg nyladet når jeg dro derfra, med permen full av hjemmelekser, og øvelser... Dette var rett og slett en magisk opplevelse, og jeg skulle ønske alle fikk delta på noe sånt. Jeg har sovet som en stein i natt. Og våknet til en ny dag, strålende opplagt, uten hodepinen som har vært der hver dag den siste uken. 

Gjett om jeg gleder meg til neste kurskveld da? Har du opplevd sånne ting?

Lag deg en fin dag, her og nå

 Mona

#livsstil #livsstilsendring #helse #mindfulness #stressmestring #livet

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
Mona

Mona

50, Ullensaker

Må man være gammel fordi man er i 50-årene? Kone, mamma og mormor med strikkedilla. Er aktiv i hverdagen med turer i skog og mark, og har det siste året jobbet med endring av livsstil. IFBO hos Forever Living, fordi jeg digger produktene. Jeg har ofte nye drømmer og mål, hvor ikke alt blir gjennomført... Elsker livet mitt, og deler noen øyeblikk her på bloggen. For kontakt: Fruemmel@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits